Band 1: Fram til 1720

 Fangstmenn, fiskerbÞnder og vÊrfolk, fra de eldste tider til 1720

 Bindets fĂžrste kapittel, “Naturgrunnlaget i fiskeriene”, handler om vĂ„r lange kyst, havomrĂ„der og fiskebanker, bestander, gytevandringer og sesongfiskerier. Dette skal vĂŠre et natur- og ressursmessig referansegrunnlag for alle bindene.

Den kronologiske delen tar utgangspunkt i fangstsamfunnene i steinalderen, og hva fiskeredskaper, avbildninger i helleristninger og andre arkeologiske spor kan fortelle. Boplassenes plassering i forhold til ressursgrunnlaget vil vÊre av stor betydning for analysen, og bruk av andre ressurser som sel, kval, sjÞfugl og skjell hÞrer med. Hva vet vi om matseddelen til kystbefolkningen i steinalderen? Hvordan utviklet bÄt-og redskapsteknologi seg?

I bronsealder (1800–500 f.Kr.) og spesielt i jernalder (500 f. Kr.–1000 e.Kr.) skjedde det en overgang til bofasthet i stĂžrstedelen av landet. Eksisterte det alt nĂ„ spesialiserte fiskerisamfunn, eller ble fiske bare en tilleggsnĂŠring i bondesamfunnet? Hvordan utnyttet gĂ„rdssamfunnet fiskeriene i denne perioden? Hvilken rolle spilte fiskeriene i etableringen av hĂžvdingdĂžmmer? Fantes det eksportrettet fiske allerede fĂžr Ă„r 1000? Teknologisk ser vi en rivende utvikling innenfor bĂ„tbygging – hvilke konsekvenser fikk dette for fisket?

I middelalderen vet vi med sikkerhet at de kommersielle torskefiskeriene ble etablert, trolig fÞrst i Lofoten. Hovedproduktet var tÞrrfisk, men tran og lyse ble ogsÄ viktig. FiskerbÞnder drev torskefisket fra sesongvÊr, men fra 1200-tallet av ble fiskevÊr med helÄrsbosetning etablert, for eksempel i Finnmark. Det siste betydde etablering av norsk bosetting i det samiske omrÄdet, og at Finnmark kom inn under det norske kongedÞmmet pÄ sikt. Byene Vågar, Borgund, VeÞy og ikke minst Bergen fikk tÞrrfiskeksporten som Þkonomisk fundament. I hÞgmiddelalderen var eksporten til England dominerende, men fra slutten av 1300-tallet ble det hanseatiske regimet sterkere og eksporten vendt mot kontinentet. Jektefarta mellom Nord-Norge og Bergen oppstod i denne perioden, og skapte direktehandel mellom fiskerne og bergenskjÞpmennene . Kysten av Nord- og Vest-Norge ble i sterkere grad preget av fiskeriÞkonomien enn tidligere. SjÞsamene deltok allerede i hÞgmiddelalderen i de kommersielle fiskeriene, og bygde fiskebÄter og jekter, trolig i stort omfang.

De fĂžrste skattelistene fra 1500–tallet gjĂžr det mulig Ă„ studere kystbosetningen mer i detalj enn tidligere, blant annet forholdet mellom “fiskerbondekysten” og ”fiskevĂŠrskysten”. Ekspansjonen i torskefiskeriene fortsatte, selv om tĂžrrfiskprisen falt i forhold til korn. De fleste fiskevĂŠrene nĂ„dde befolkningstoppen pĂ„ begynnelsen av 1600-tallet. Reformasjonens avskaffelse av fastetider, sammen med nye engelske, tyske og hollandske fiskerier i Nordatlanteren forklarer  prisnedgangen pĂ„ 1500-tallet, men TredveĂ„rskrigen (1618–48) fĂžrte i tillegg til alvorlig markedskrise fra 1620-Ă„rene av. Krig, konkurranse og reformasjon kan imidlertid ikke forklare problemene videre utover 1600-tallet. Torskeinnsigene til kystnĂŠre farvann ser i tillegg ut til Ă„ svikte mot slutten av hundreĂ„ret, trolig pĂ„ grunn av klimaforverring. En studie av de regionale variasjonene i torskeinnsigene kombinert med eksisterende klimahistorisk kunnskap, vil trolig kunne gi svar pĂ„ noen av spĂžrsmĂ„lene knyttet til dette komplekset.

Sildefisket hadde sin fĂžrste store betydning i BĂ„huslentida 1556–1590, deretter var fisket best pĂ„ TrĂžndelagskysten fram til ca. 1650. PĂ„ denne tiden utgjorde silda bare 7% av fiskeeksporten fra Bergen, men en stor del gikk til innenlands konsum. Fra begynnelsen av 1700-tallet begynte sĂ„ smĂ„tt ei oppgangstid, spesielt ved at klippfisknĂŠringen ble utviklet pĂ„ Vestlandet, i tillegg til den nevnte veksten i sildefiskeriene. Bare i Finnmark som fra 1681 var underlagt et sĂŠrskilt bergensk handelsmonopol, seinere kĂžbenhavnsk,var det stillstand.

Norges fiskeri og kysthistorie
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
E-post: webredaksjon.nfkh@uib.no