Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk, fra de eldste tider til 1720

 Bindets første kapittel, “Naturgrunnlaget i fiskeriene”, handler om vår lange kyst, havområder og fiskebanker, bestander, gytevandringer og sesongfiskerier. Dette skal være et natur- og ressursmessig referansegrunnlag for alle bindene.

Den kronologiske delen tar utgangspunkt i fangstsamfunnene i steinalderen, og hva fiskeredskaper, avbildninger i helleristninger og andre arkeologiske spor kan fortelle. Boplassenes plassering i forhold til ressursgrunnlaget vil være av stor betydning for analysen, og bruk av andre ressurser som sel, kval, sjøfugl og skjell hører med. Hva vet vi om matseddelen til kystbefolkningen i steinalderen? Hvordan utviklet båt-og redskapsteknologi seg?

I bronsealder (1800–500 f.Kr.) og spesielt i jernalder (500 f. Kr.–1000 e.Kr.) skjedde det en overgang til bofasthet i størstedelen av landet. Eksisterte det alt nå spesialiserte fiskerisamfunn, eller ble fiske bare en tilleggsnæring i bondesamfunnet? Hvordan utnyttet gårdssamfunnet fiskeriene i denne perioden? Hvilken rolle spilte fiskeriene i etableringen av høvdingdømmer? Fantes det eksportrettet fiske allerede før år 1000? Teknologisk ser vi en rivende utvikling innenfor båtbygging – hvilke konsekvenser fikk dette for fisket?

I middelalderen vet vi med sikkerhet at de kommersielle torskefiskeriene ble etablert, trolig først i Lofoten. Hovedproduktet var tørrfisk, men tran og lyse ble også viktig. Fiskerbønder drev torskefisket fra sesongvær, men fra 1200-tallet av ble fiskevær med helårsbosetning etablert, for eksempel i Finnmark. Det siste betydde etablering av norsk bosetting i det samiske området, og at Finnmark kom inn under det norske kongedømmet på sikt. Byene Vágar, Borgund, Veøy og ikke minst Bergen fikk tørrfiskeksporten som økonomisk fundament. I høgmiddelalderen var eksporten til England dominerende, men fra slutten av 1300-tallet ble det hanseatiske regimet sterkere og eksporten vendt mot kontinentet. Jektefarta mellom Nord-Norge og Bergen oppstod i denne perioden, og skapte direktehandel mellom fiskerne og bergenskjøpmennene . Kysten av Nord- og Vest-Norge ble i sterkere grad preget av fiskeriøkonomien enn tidligere. Sjøsamene deltok allerede i høgmiddelalderen i de kommersielle fiskeriene, og bygde fiskebåter og jekter, trolig i stort omfang.

De første skattelistene fra 1500–tallet gjør det mulig å studere kystbosetningen mer i detalj enn tidligere, blant annet forholdet mellom “fiskerbondekysten” og ”fiskeværskysten”. Ekspansjonen i torskefiskeriene fortsatte, selv om tørrfiskprisen falt i forhold til korn. De fleste fiskeværene nådde befolkningstoppen på begynnelsen av 1600-tallet. Reformasjonens avskaffelse av fastetider, sammen med nye engelske, tyske og hollandske fiskerier i Nordatlanteren forklarer  prisnedgangen på 1500-tallet, men Tredveårskrigen (1618–48) førte i tillegg til alvorlig markedskrise fra 1620-årene av. Krig, konkurranse og reformasjon kan imidlertid ikke forklare problemene videre utover 1600-tallet. Torskeinnsigene til kystnære farvann ser i tillegg ut til å svikte mot slutten av hundreåret, trolig på grunn av klimaforverring. En studie av de regionale variasjonene i torskeinnsigene kombinert med eksisterende klimahistorisk kunnskap, vil trolig kunne gi svar på noen av spørsmålene knyttet til dette komplekset.

Sildefisket hadde sin første store betydning i Båhuslentida 1556–1590, deretter var fisket best på Trøndelagskysten fram til ca. 1650. På denne tiden utgjorde silda bare 7% av fiskeeksporten fra Bergen, men en stor del gikk til innenlands konsum. Fra begynnelsen av 1700-tallet begynte så smått ei oppgangstid, spesielt ved at klippfisknæringen ble utviklet på Vestlandet, i tillegg til den nevnte veksten i sildefiskeriene. Bare i Finnmark som fra 1681 var underlagt et særskilt bergensk handelsmonopol, seinere københavnsk,var det stillstand.