Ekspansjon i eksportfiskeriene, 1720-1880

Sterk ekspansjon i eksportfiskeriene er et gjennomgående trekk i perioden. Hvordan forklarer vi dette? Større etterspørsel i det internasjonale markedet er neppe tilstrekkelig årsak. Hvilken aktiv rolle spilte for eksempel de norske fiskeeksportørene? Mer enn før etablerte kjøpmenn seg ute i kystsamfunnene og ble pådrivere for eksportrettet aktivitet. Også fiskerbøndene bidro. Hva ble følgene av dette i lokalsamfunnene? Her er det interessante geografiske variabler som må studeres og forklares nærmere.

Første del av bindet handler om tida fra 1720–1814. Denne perioden innledes med økonomisk krise, som skapte problemer for norsk fiskeeksport, i kjølvannet av Store nordiske krig (1700–1721). I hvilken grad hemmet de enorme mannskapstapene under krigen selve fisket? Mot slutten av 1730-årene begynte situasjonen å endre seg. På Nordvestlandet og i Karmøyområdet startet man opp klippfiskproduksjon. Hva dannet bakgrunnen for det nye eksportproduktet? Sildefisket ble nå også en stor eksportnæring. Positiv prisutvikling motiverte kremmere langs kysten til å holde lager av salt og tønner. Tilvirkning av kjøpmannssild var ikke lenger så avhengig av borgerskapet i de etablerte kjøpstedene. Kvinner og barn ble gjennom dette trukket inn som viktig arbeidskraft i den eksportrettede delen av næringen.

I 1760-åra sviktet de store vårsildinnsigene på Vestlandet/Trøndelag, og torskefiskeriene i sør ble mer ustabile. I Nordland og Troms var fisket fremdeles godt, særlig i Lofoten, som styrket sin stilling som tyngdepunkt. Flere langveisfarende oppsøkte fiskeriene der, og kjøpmenn fra Nordmøre sendte oppkjøpsfartøy. Bare i Finnmark uteble oppgangen. En positiv tendens her var likevel pomorhandelen og kontakten med russerne, som på sikt skulle komme til å få stor betydning i området.

Etter gjennombruddet på Nordvestlandet ble redskaper som line og garn alminnelige i Nord-Norge i andre halvdel av 1700-tallet. Fiskerne i mellom var det strid omkring dette. Ikke hvem som helst hadde råd til den nye teknologien. I tilknytning til klippfiskproduksjonen sikret kjøpmenn i Kristiansund seg kontroll over flere fiskevær. Dette var starten på det som etter hvert utviklet seg til et væreiersystem. Det ser også ut til at mange kjøpmenn skaffet seg jordegods ved kysten og hevdet førsterett til å kjøpe leilendingenes fisk. Situasjonen under Napoleonskrigene (1807–14) representerte et klart brudd i en ellers stort sett positiv utvikling. Blokaden ødela fiskeeksporten samtidig som kornimporten stoppet opp. Dette innebar en ekstremsituasjon med direkte nød, særlig i fiskeværene.

Etter en sedvanlig etterkrigskrise tok fiskeeksporten seg kraftig opp. Dette danner utgangspunkt for andre del av bindet (1814–1880), og den kontinuerlige veksten resten av perioden må beskrives, analyseres og forklares. Det skjedde også forbedringer i redskap og tilvirkning. Slutten av 1800-tallet representerer starten på en ny geografisk ekspansjon i norske fiskerier med det tidlige skøytefisket, etter hvert også med dampskip, på Storegga, makrellfiske i Nordsjøen, silde- og torskefiske på Islandskysten m.m. Hvorfor var det ikke lenger tilstrekkelig å konsentrere seg om de kystnære sesongfiskeriene?

Væreiersystemet nådde sitt høydepunkt i denne perioden og vil stå sentralt i framstillingen. Hvorfor var utbredelse, bakgrunnen og utforming av systemet så ulikt landsdelene imellom? I nord var pomorhandelen på sitt største. Ringvirkningene av fiskeriene ble sterkere, fordi omfanget også gjorde det mer aktuelt med masseproduksjon av redskap og utstyr, noe som sysselsatte stadig flere. Sammen førte dette til en vekst og nyetableringer av byer og tettsteder langs kysten. Moderniseringen av kommunikasjonene, med rutegående dampskip hører med i bildet.  Tilvirkning av fiskeprodukter sysselsatte stadig flere kvinner og barn, men kystsamfunnene var fortsatt preget av fiskerbondehusholdet. De oppblomstrende ideologiene og folkebevegelsene satte preg på kystkulturen. Vekkelses- og avholdsbevegelse fikk raskt en sterk posisjon i forskjellige kystsamfunn i Nordsjøområdet. Her blir det viktig å få fram regionale forskjeller, ikke bare mellom Vestlandet og Nord-Norge, men også ulikheter av mer lokal art  og over landegrensene.

Det statlige engasjementet i næringen begrenset seg lenge til forsøk på å hindre konflikter fiskerne mellom, men staten var indirekte til stede gjennom Selskabet for de norske fiskerienes fremme fra 1879. Fra midten av 1800-tallet støttet staten havforskning, utbygging av fiskerihavner m.m. Spørsmålet om fiskerigrenser kom på dagsorden for første gang, og staten bidrog til å mildne og avvikle væreiersystemet.