Kysten skifter ham, 1970–2014

Perioden ble innledet med kollaps i sildestammen, etterfulgt av problemer for lodda og torsken. Skyldtes denne utviklingen økt fiskepress, eller spilte naturlige svingninger i økosystemet en like stor rolle? Uavhengig av årsak førte ressurskrisen til økt kamp om ressursene, og havforskerne fikk nye og til dels omstridte oppgaver som premissleverandører for næring, forvaltning og politikere.

Internasjonalt stod utviklingen innen havretten sentralt, med forhandlingene i FN-regi og gjennombruddet for prinsippet om 200-mils økonomiske soner. Dette innebar en gigantisk territorial ekspansjon for Norge, men etterlot problemer i form av omstridte havområder som Fiskerisonen ved Jan Mayen, Gråsonen, Svalbardsonen, Smutthullet og Smutthavet. Fiskeriforvaltningen fikk større ansvar innenfor regulering, kontroll og fordeling av ressursene, og Kystvakten ble opprettet for å sikre norske interesser og bistå forvaltningen med kontrolloppgavene.

Prosessen falt sammen med en sterk nedbygging av næringen på sjø og land, målt i antall arbeidsplasser, samtidig som fangst- og mottakskapasiteten ble opprettholdt gjennom fortsatt teknologisk fornyelse. Den tidligere forholdsvis frie allmenningen ble i stor grad lukket, og den gamle kombinasjonen mellom jordbruk og fiske forsvant langt på vei. Førte disse prosessene også til regional omfordeling av ressursene langs kysten? Fiskeriene opplevde samtidig økt profesjonalisering gjennom vekt på utdanning både på videregående nivå og i høgskolesystemet. 

Alt tidlig i perioden kom forholdet til EF, senere EU på dagsorden. Langs kysten stod spørsmålene om markedsadgang for fiskeeksporten og nasjonal råderett over fiskeressursene mot hverandre. Både i 1972 og i 1994 var motstanden mot norsk medlemskap sterk blant kystbefolkningen og i fiskeriorganisasjonene. Mobiliseringen i forbindelse med EF- og EU-avstemningene bidro også til å bevisstgjøre folk om kystkultur og regional identitet langs kysten.

Liberaliserings- og globaliseringsprosesser i økonomien førte til gradvis nedbygging av det tidligere så sterke korporative systemet. De store overføringene til næringen ble faset ut på begynnelsen av 1990-tallet. Hovedavtalen ble avviklet, og Råfiskloven fikk mindre betydning. De gamle monopolordningene i fiskeeksporten forsvant også. Norges Fiskarlags posisjon ble svekket, dels som følge av at lagets nøkkelrolle i forhandlingssystemet ble mindre viktig, dels på grunn av konflikter mellom kyst- og havfiskeflåten i den stadig hardere rivaliseringen om knappe fiskekvoter. Samtidig ble kjøpersiden organisatorisk styrket under NHO-paraplyen.

Livet ved kysten forandret seg i takt med endringer i næringen og samfunnet for øvrig. Bil, ferge, hurtigbåt og fly erstattet rutebåt, og gjorde nye bo- og arbeidsmønstre mulig. Oppdrett, olje- og gassvirksomhet og turisme ble viktige næringer, som på enkelte felt kom på kollisjonskurs med tradisjonell fiskerivirksomhet. Etniske spørsmål fikk økt oppmerksomhet og sprengkraft, og en godt organisert miljøbevegelse kunne opptre både som alliert av og i konflikt med fiskerinæringen. I det Norge nærmer seg 200 år som selvstendig nasjon blomstrer interessen for kystkulturen, og fiskerinæringen står for et større bidrag til verdiskapningen enn noensinne. Fiskeprodukter har bevart sin posisjon som hverdagskost på norske middagsbord, men har som følge av produktutvikling og skiftende moter i økende grad også fått karakter av gourmetmat. Samtidig stiller forurensning, klimaendringer, etikk-, miljø- og vernespørsmål fiskerinæringen og kyst-Norge overfor nye utfordringer. Fra høsten 2008 ble verdensøkonomien rammet av en finanskrise, som også slo inn i fiskerinæringen. Virkningene på kysten ble mindre enn fryktet, men det endelige utfall er ikke gitt. Uansett, stadig omstilling har preget næringen og livet langs kysten til alle tider.

Bindet avsluttes med et samlende utsyn over verket, med fokus på Norge og kysten i et internasjonalt perspektiv.