Havbruksnæringen – et eventyr i Kyst-Norge  

I løpet av fire–fem tiår har havbruket utviklet seg fra et primitivt forsøksstadium til en forskningsbasert, teknologisk raffinert næring med større verdiskaping enn våre saltvannsfiskerier: 960 000 tonn og 22,5 mrd. kroner på første hånd i 2009 – og nær 90 prosent atlantisk laks. Norge ble raskt verdensledende i lakseoppdrett og laks en av våre største eksportartikler – og en merkevare av rang. Denne eventyrlige utviklingen skal beskrives og forklares.

Utviklingen kan deles i tre faser: Pionerfasen fram til begynnelsen av 1970-årene. Gjennombrudds- og vekstfasen for en styrt småskala distriktsnæring til 1991. Konsentrasjon og restrukturering fra 1992 – havbruksnæringen blir “industri”.

Oppdrettspionerene i 1950- og 1960-årene måtte eksperimentere og ofte høste dyrekjøpte erfaringer. Erfaringene – gode som dårlige – spredte seg raskt i miljøet, og kunnskapsbasen vokste. Pionerene pleiet kontakt med et lite, men innsatsberedt forskningsmiljø – et samspill som skapte gode vekstvilkår for både næring og forskning.

En levedyktig oppdrettsnæring med særnorske trekk og stort utviklingspotensial fant sin form tidlig i 1970-årene. Regnbueørret og laks i flytemerder i sjø ga bedre tilvekst, mindre risiko og lavere kapital- og driftskostnader enn i landbaserte anlegg. Norges lange, skjermete kyst med gode temperatur- og strømforhold åpnet et enormt ekspansjonsrom. I oppbyggingsfasen ble laksen viktigst. Den var lettere å markedsføre, ga bedre pris og gjorde dermed næringen mer robust økonomisk.

Fra 1973 trengtes konsesjon for etablering av nye anlegg. Reglene for lokalisering og eierstruktur gjorde fiskeoppdrett til distriktsnæring og konsesjonene til distriktspolitisk virkemiddel. Tildelingene i 1980-årene skapte et Havbruks-Norge fra Rogaland til Finnmark. I merdene dominerte nå laksen, og den erobret en solid markedsposisjon i Europa og USA.

Nye konsesjoner, økt merdvolum og frislepp av smoltproduksjonen ga produksjonsvekst, markedsmetning og kraftig prisfall sist i 1980-årene. Prisfallet sammen med økt realrente, vaklende bankers kredittilstramming og sykdomsangrep førte mange selskaper lukt til skifteretten – og enda flere var på vei dit. FOS (Fiskeoppdretternes Salgslag) satte da (1990) i verk innfrysing av laks for å holde prisen oppe. Dette brøt sammen i 1991, og FOS havnet i skifteretten i november s.å. Konkursen i FOS sammen med bankkrisen ga ny energi til konkursbølgen, som rammet Nord-Norge særlig hardt.

Samtidig ble oppdrettsloven endret. Det ble lempet på eierbegrensningene, kravene om lokalt eierskap ble svekket og porten åpnet for ”fremmed” kapital. Eierkonsentrasjonen i norsk havbruk har siden blitt stadig sterkere. I 2007 hadde de tre største selskapene vel halvparten av samlet produksjon.

Fra 1992 til 2009 var veksten formidabel – fra 131 000 til 962 000 tonn. Trass i stor innsats for å få til kommersielt oppdrett av nye arter dominerte fortsatt laksefisk totalt. Veksten skyldtes hovedsakelig produktivitetsforbedringer. Tidvis sørget forholdet til EU for at produksjonsveksten ble bremset, bl.a. ved fôrkvoter (1996–2005).

Oppdrettslaksen er utvalgt etter kommersielt attraktive kriterier som rask vekst og godt immunforsvar. Vaksiner og brakklegging har redusert tap på grunn av sykdom. Smolten er blitt større og mer hardfør, og sammen med bedre fôr er produksjonstiden sterkt redusert. Avansert overvåking av miljøet i merdene har bidratt til redusert svinn og mer optimale vekstforhold. I årene 1994–2009 økte produksjonen fra 100 til 450 tonn per årsverk – en produktivitetsøkning av vital betydning for næringens lønnsomhet i et høykostland som Norge. Næringen betyr mye for sysselsettingen i Kyst-Norge – 20 000 arbeidsplasser om ringvirkningsbedriftene tas med.

Utviklingen fra pionerene med sin entusiasme og sitt hjemmesnekra produksjonsutstyr til dagens teknologisk avanserte næring har vært eventyrlig, men langt fra problemfri. Bakterier, virus og parasitter har til tider forvoldt store tap. Jakten på botemidler har vært intens. Noen problemer er løst, andre brakt delvis under kontroll. I dag er det rømming, luseplage, svinn og fremtidig tilgang på fôr som forårsaker de største bekymringene i næringen.