Ã…rets første smakebit er levert av Dag Hundstad, forskar ved Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder. Hundstad er forfattar av kapittelet om fiskerisamfunn i bind III (1945-1970). Hundstad har arbeidd med lokal- og regionalhistorie, reiselivshistorie og maritim historie. I denne smakebiten diskuterer han korleis fleire fiskevær har endra karakter til Ã¥ bli «ferievær» frÃ¥ 1960-talet, og korleis kystlandskapet har blitt fylt med ny meining i denne prosessen.

Livsform i endring

Svinør ved Lindesnes i Vest-Agder. Frem til slutten av 1800-tallet var dette en viktig uthavn for seilskip som dro langs skagerrakkysten. Da var det skipperne som dominerte lokalmiljøet. Etter seilskutetiden ble fiske en viktigere næring og «svinørklippfisk» var et kjent begrep i første del av 1900-tallet. I likhet med mange andre øysamfunn uten fastlandsforbindelse, gikk folketallet i Svinør nedover i tiÃ¥rene etter andre verdenskrig. I dag er det ikke fastboende igjen pÃ¥ stedet – Svinør har blitt et fritidssamfunn.

Etter andre verdenskrig stod den tradisjonelle kombinasjonen av fiske og jordbruk fortsatt sterkt langs norskekysten. I 1950-årene hadde de fleste fiskerfamilier et par kyr, ofte også noen sauer og en gris og litt matjord. Fiskerne hadde også andre bierverv, som fraktfart, håndverk og veiarbeid. Det store omslaget kom i 1960-årene. Mens antallet som drev fiske på heltid var forholdsvis stabilt og til og med viste en svak økning enkelte steder, gikk antallet deltidsfiskere kraftig tilbake. I 1960 drev 23 000 fiskere jordbruk, mens antallet ble redusert med over 15 000 i løpet av de følgende ti årene. Dette speiler store strukturendringer i primærnæringene, der stikkordene er rasjonalisering og spesialisering. Kystens mangesysleri var i ferd med å bli en raritet.

Hovedpremisset for nedgangen i antall fiskere er enkelt: En stadig mer effektiv flåte krevde mindre mannskap. Det er likevel for enkelt å si at deltidsfiskerne ble presset ut av næringen. Når det dukket opp sikre arbeidsplasser i industri eller servicenæringer, foretrakk mange dette fremfor det mer usikre fiskeryrket. I intervjuer med fiskere fremheves ofte muligheten til å styre sin egen arbeidshverdag og variasjonen, spenningen og nærkontakten med naturen som yrket gir. På den annen side kunne inntjeningen være dårlig og ustabil, arbeidet medførte store fysiske anstrengelser og lange arbeidsøkter og med utviklingen fra kystfiske til hav- og bankfiske var det nødvendig å være mye lenger borte fra familien enn tidligere.

Når disse ulempene ble kombinert med akutte ressurskriser, er det ikke underlig at mange valgte andre utveier. Dette gjaldt også familier der fiskeryrket hadde gått i arv i mange generasjoner. Med bedre kommunikasjoner var det mulig for flere å arbeidspendle til byen. For mange unge gikk også veien ut av bygdesamfunnet for godt, noe som førte til forgubbing og fraflytting i perifere kystsamfunn. En rekke fiskevær ble «ferievær», som bare hadde livskraft i en kort, om enn intens, sommertid.

Sett fra dagens ståsted er det lett å moralisere overfor denne utviklingen. Vi må da ta i betraktning flere forhold. For det første var det vi i dag forbinder med distriktspolitikk, der spredt bosetning blir sett på som et gode i seg selv, i liten grad til stede i den offentlige debatten. Politikken var å satse på utvalgte vekstsentra som kunne bidra til den økonomiske veksten og sikre landsdelens fremtid. Videre kan vi ikke komme utenom at mange av etterkrigstidens unge opplevde en ubalanse mellom forventningene til livet og de faktiske tilbudene i små lokalsamfunn. Moderne populærkultur var med på å gi næring til drømmer det rett og slett ikke var mulig å realisere i de mest grisgrendte strøk.

Med den danske etnologen Thomas Højrups terminologi kan vi karakterisere den gamle fiskerbondetilværelsen som en selvstendig livsform. Fiskerbonden eide og kontrollerte selv sin næringsvirksomhet, og kunne regulere innholdet i den enkelte arbeidsdag og syklusene i arbeidsåret etter ressurstilgang og inntjeningsmuligheter. Et annet kjennetegn ved denne livsformen var at det ikke var et tydelig skille mellom arbeid og fritid. Hele familien inngikk i produksjonsenheten og flere ulike daglige gjøremål smeltet sammen i et virke, rettet mot det mål å sikre en fortsatt drift av virksomheten. Til den gamle livsformen på sjøgården hørte det også et rikt mangfold av materielle og immaterielle tradisjoner knyttet til bruken av kystens ressurser, fra nistetiner og fangstredskap til kunnskap om fiskeplasser, stedsnavn og gamle sagn. Fiske var mer enn matauk og klingende mynt; hjemmefiskets «blå åker» var også en del av bygdesamfunnets felles tradisjonslandskap.

Den intensiverte og spesialiserte fiskerinæringen ga nye økonomiske muligheter, men også mindre frihet for den enkelte utøver. I tillegg var fiske i mindre grad en aktivitet som angikk hele kystsamfunnet. Med større fartøy som drev hav- og bankfiske på stadig fjernere farvann, kunne øvrige familiemedlemmer i mindre grad være en del av det samme produksjonshusholdet. Kvinnene deltok ikke lenger i hjemmefisket eller i gjøremål som egning av liner og ordning av utrustning, og fjernet seg på denne måten fra fiskerens forståelseshorisont. Salgsfisket var ikke lenger et referansepunkt for samfunnet, men ble i større grad et moderne lønnsarbeid som bare angikk et mindre antall arbeidstakere. På denne måten kan det fortone seg som om kystsamfunnet ble «fremmedgjort fra fjorden».

Dette er likevel en sannhet med modifikasjoner. Kystlandskapet har fortsatt å spille en viktig rolle for mange mennesker, men er ladet med en annen type mening enn tidligere. For de fleste er kysten ikke lenger en arbeidsarena, men et rekreasjonslandskap. I dette landskapet er fisket en aktivitet som først og fremst forbindes med ferie og fritid. Likevel har også dagens fritidsfisker grunn til å føle historisk kontinuitet når han kaster snøret ut fra båten: Denne formen for utnyttelse av marine ressurser har vært drevet langs norskekysten så lenge det har bodd mennesker her.