Månadens smakebit er henta frå innleiinga til det femte og siste bandet i bokverket «Norges fiskeri- og kysthistorie», og dette bandet tek føre seg norsk havbrukshistorie. Utdraget er skrive av bandredaktør professor emeritus Edgar Hovland ved UiB, og gjev eit innblikk i viktige tema i bandet, som teknologi- og kompetanseutvikling.

 Et produksjonskonsept skreddersydd for Kyst-Norge

Det begynte med regnbueørret, og forbildene kom utenfra, men det var den atlantiske laksen (salmo salar) som la grunnlaget for det norske havbrukseventyret. For pionertidens oppdrettere i Norge ble det tidlig klart at det ingen fremtid var i produksjonen av bleik porsjonsfisk i tevling med blant annet danske oppdrettere.  Norsk regnbueørret var stor, rød og feit og innrettet mot å ta opp konkurransen i det markedssegmentet der laksen dominerte. Det ville kreve stor innsats i markedsføringen om denne «lakseetterligningen» skulle vinne innpass – så hvorfor ikke like godt prøve med oppdrett av laks? Laks var produktet for de økonomisk bedrestilte, ble godt betalt og var innarbeidet på markedet, men det var neppe slike markedsstrategiske vurderinger som gjorde at noen i den tidlige fasen forsøkte seg med oppdrett av laks. Det tok tid før det var samlet så stor kunnskapskapital at lakseoppdrett kunne slå igjennom.

Et viktig steg på veien var oppdagingen av at den kjønnsmodne laksen kunne strykes flere ganger, slik at stamfiskbestanden ikke behøvde å fornyes for hver ny generasjon av settefisk. Det ble tidlig dokumentert at regnbueørreten vokste langt raskere i sjø enn i ferskvann, og dette førte til en intens jakt på å finne trygge oppholdssteder, slik at oppdrettsfisken kunne tilbringe hele sin vekstfase etter smoltifiseringen i sjøvann. Løsningene spente fra pumping av sjøvann til dammer eller kar på land over avstengte poller og sund, frittstående innhegninger og notposer montert til flytekrager – såkalte flytemerder.  Merdene skulle vise seg å bli den fremtidsrettede løsningen. Dette var en enkel og relativt billig og effektiv teknologi som i Norge gikk sin seiersgang og i løpet kort tid definitivt førte oppdrettsnæringen «fra landbruk til havbruk».

Suksess har gjerne mange fedre. Merdteknologien har oftest blitt koblet til oppdrettspionerene Sivert og Ragnar Grøntvedt på Hitra og omtalt som «Grøntvedtmerdene». Dette er forståelig, men neppe den hele og fulle sannhet. Trolig må vi tilbake til 1962 og til Smøla der et uhell var utslagsgivende for at Ingar Holberg med utgangspunkt i tegninger fra Japan bygde en åttekantet flytekrage med notpose under. Holberg måtte som så mange andre pionerer gi opp etter kort tid, og fra Smøla vandret dette merdkonseptet trolig videre til lensmannsbetjent Arne Ratchje på Hitra og fra ham til Grøntvedt-brødrene.  Om der skjedde noen særlig videreutvikling av konseptet på denne vandringen er ikke kjent.

Flere forhold gjør det likevel rimelig å gi brødrene Grøntvedt en spesiell status i historien om havbruksnæringen i Norge. De var ikke de første som produserte oppdrettslaks, men de var de første som lot laksen gå i flytemerder i sjøen under hele vekstfasen, og dertil kunne de høste et solid økonomisk utbytte helt fra starten av. Det gikk gjetord om brødrenes suksess, og svært mange som gikk svangre med planer om å begynne med fiskeoppdrett, søkte til Hitra for råd og dåd. Gjennom sin åpenhet og sjenerøsitet når det gjaldt å ta imot og dele erfaringene med skaren av lærenemme besøkende, kom brødrene til å spille en helt sentral rolle for videreutviklingen av havbruksnæringen.

Grunnlaget for det særnorske produksjonskonseptet var lagt. Med merdteknologien kom Norskekystens enestående produksjonspotensial til sin fulle rett. Den lange kysten med gunstig temperatur, med strømforhold som sikret utskifting av vannmassene og med en skjærgård som vernet merdene mot storhavets enorme krefter, åpnet et nesten ubegrenset ekspansjonsrom. En viktig tilleggsressurs var de mange levende kystsamfunnene som bød på både viktig infrastruktur og folk som ville satse på oppdrett, og som hadde den nødvendige kompetanse til å håndtere sjøbaserte matfiskanlegg av merdtypen.

Dette ekspansjonsrommet kunne bedre og mer lønnsomt utnyttes til produksjon av laks enn regnbueørret. For laksen var der åpning til et allerede utviklet marked, og den oppnådde òg langt høyere pris enn regnbueørreten. Det bidro til å gjøre havbruksnæringen i Norge mer robust rent økonomisk i en fase som fortsatt var preget av prøving og feiling. Videre viste laksemarkedet seg tilstrekkelig fleksibelt til i en lang periode å kunne avta en sterkt voksende produksjon av norsk oppdrettslaks uten at følgen ble dramatisk prisfall.