Månadens utdrag er skrive av professor ved Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø, Pål Christensen, og er henta frå innleiingskapittelet til band 4 som dekker perioden 1970-2014. I utdraget får vi eit innblikk i den dramatiske svikten i vintersildfisket på slutten av 1960-talet, ei utvikling som òg viste seg i småsild- og feitsildfisket. Christensen fortel videre at skjebnen til silda resulterte i auka bevissthet om at havet ikkje var uuttømeleg, og at den la grunnlaget for den påfølgjande reguleringsiveren i norsk fiskeriforvaltning i tiåra som følgde.    

Fra kanonfiske til katastrofe

I begynnelsen av mars 1968 fortalte en melding fra Norsk Telegrambyrå om sørgelige tilstander i vintersildfisket, fisket på den voksne gytemodne silda. Det hadde ligget 450 snurpefartøyer i Kristiansund og ventet på sildeinnsiget fram til midten av februar, men seinere var halvparten av flåten reist fra byen. De aller fleste av dem hadde satt kurs nordover med loddenøter om bord. De hadde gitt opp å vente på silda og ville i stedet prøve lykken i loddefisket utenfor finnmarkskysten. På en pressekonferanse fortalte direktøren i Noregs Sildesalslag, Petter Haraldsvik, at det hittil var fisket vel 150 000 hektoliter vintersild (dvs. vel 13 000 tonn). Dersom det samlede kvantum ikke nådde over dette nivået måtte situasjonen ifølge Haraldsvik betegnes som en naturkatastrofe. Og utbyttet var virkelig mikroskopisk sammenliknet med de gylne tider bare et tiår tilbake i fisket på det som den gang ble kalt den atlanto-skandiske sildestammen.

Det norske vintersildfisket engasjerte hovedtyngden av norsk fiskerinæring på hele Vestlandet og hadde gitt enormt rike fangster tilbake på 1950-tallet, med en årlig gjennomsnittsfangst på nesten 800 000 tonn og med godt over én million tonn i de to toppårene 1954 og 1956. Dimensjonene ved slike tall er vanskelige å forstå. Historikeren Karl Egil Johansen har gjort et godt forsøk på anskueliggjøring. Han anslår at fangsten i rekordåret 1956 utgjorde et totalt antall på 4,5 milliarder enkeltsild. Med en gjennomsnittsstørrelse på 30 cm ville de lagt etter hverandre rekke 34 ganger rundt jorda ved ekvator.

Nå ble sluttresultatet i 1968 ikke så dårlig som det så ut til i begynnelsen av mars. Totalfangsten av vintersild dette året kom opp i vel 25 000 tonn. Sammenliknet med 1956 var utbyttet likevel mer enn magert, med bare litt over to prosent av fangsten den gang. Og det skulle snart bli verre, mye verre.

I februar 1969 brakte Fiskeribladet det som i redaksjonen sikkert gikk for å være aktuelt og nyttig stoff for årstida. Tittelen var “Tid for sild”. Etter de innledende og innbydende ordene “Silda er over oss igjen. Blank i skinnet, fet og delikat ligger den og venter bare på å komme i våre gryter”, presenterte avisa oppskrifter på orientalsk sild, sild med ansjos, frityrstekt sild, stekt sild med sur fløte og tomater, fylt sild, kokt sild, sild parma, sildefarse med tomatsaus og endelig, sildekaker. Men det viste seg at det knapt var “Tid for sild”. Sildas tid var snarere ute. En måned seinere var da også overskrifta den lett surrealistiske “Storsildfisket synes å bli slutt før det er begynt”. Totalresultatet i sesongen 1969 ble knapt 15 000 tonn vintersild, det langt dårligste utbyttet gjennom hele 1900-tallet og bare litt over én prosent av fangsten i 1956. Utbyttet i 1970 ble marginalt bedre med vel 20 000 tonn, men så var det jamt slutt. I 1971 viser statistikken en totalfangst på noe under 7000 tonn; året etter ble det ikke landet vintersild i Norge overhodet.

Det norske sildefisket handlet samtidig ikke bare om vintersilda. I tillegg til fangsten på den voksne gytesilda i de første vintermånedene ble det normalt om sommeren og høsten fisket på ungsild, eller feitsild og småsild av den samme bestanden. Dette fisket fant sted nordover på kysten og i fjordene. I årene 1961-67 oppgir fiskeristatistikken en samlet årlig gjennomsnittsfangst av feitsild og småsild på knappe 300 000 tonn. Men også dette fisket viste den samme katastrofale utviklingen da tiåret gikk mot slutten: Det ble tatt bare vel 35 000 tonn feitsild og småsild i 1969, vel 42 000 tonn i 1970 og noe over 15 000 tonn i 1971.

Sammenbruddet i sildebestanden satte for alvor ressursproblematikken på dagsorden for norske fiskere, blant kystbefolkningen i sin alminnelighet, i fiskeriorganisasjonene og forvaltningen, blant havforskerne og hos fiskeripolitikerne. I fortsettelsen skal det handle om årsakene til den katastrofale utviklingen for silda og hvilke konsekvenser denne dramatiske hendelsen fikk på kort og lang sikt. Et hovedpoeng er å vise hvordan sildas skjebne peker framover gjennom hele tidsrommet dette bindet dekker ved å gi opphav til økt bevissthet rundt at havets ressurser ikke var uuttømmelige. Behovet for styring og regulering av fiskeinnsatsen tvang seg fram: Myndighetene måtte gjennomføre drastiske inngrep i fisket for å prøve å få silderessursen på fote igjen, og slik innevarslet sildekollapsen og dens følger at vi for alvor var på vei inn i de regulerte fiskeriers periode.