April-smakebiten er skriven av Dag Møller, professor emeritus ved Institutt for biologi, Universitetet i Bergen.  Han skriv om havbrukets pionerfase i band 5 av Norges fiskeri- og kysthistorie. I denne smakebiten fortel han om kampen mot lakselus og laksesjukdomar i ein tidleg fase av norsk havbrukshistorie. 

 Kaldtvannsvibriose / Frisk Fisk

De fleste former for domestisering av dyr har ofte vist seg å resultere i masseutbrudd av sykdom med betydelig dødelighet. Sykdomsutviklingen i den raskt voksende oppdrettsnæringen kom derfor ikke overraskende. Konsentrerte bestander av fisk i fangenskap vil føre til en forrykket balanse mellom individ, miljø og smittestoff (patogener, inklusiv parasitter).

Etter at en hadde funnet frem til en brukbar teknologi (merder og innhegninger) for å drette opp laksefisk, meldte denne typen problemer seg med full styrke. Et godt eksempel er lakselus, Lepeophtheirus salmonis. I de yngre stadiene lever den fritt i vannmassene. I merdene er det stor tilgang på verter. Denne parasitten holdt på å knekke næringen allerede i 1970 årene. Det ble funnet over tusen lus på de mest infiserte individene. Skallehuden var gnagd vekk på flere laks og dødeligheten var høy. Behandling med stoffet Neguvon (tidligere brukt mot parasitter på gris) avverget en katastrofe i næringen. Den viste seg effektiv i første omgang. Senere har andre behandlingsformer kommet til. Men en har ennå ikke funnet en endelig løsning på luseproblemet.

Sykdom hos vill fisk er vanskelig å oppdage: dels fordi en i svært få tilfelle blir vitne til fiskens død, og dels fordi bakterier og virus kan leve i fisken uten at den forandrer adferd eller utseende. Et unntak er vibriose, som er forårsaket av bakterien Vibrio anguillarum, som i perioder har forårsaket massedød av sei langs norskekysten.

I oppdrettets barndom ble fisk smittet av vibriose, behandlet med antibiotika. Men sykdommen ble først eliminert som et alvorlig problem i næringen da det ble utviklet en effektiv vaksine mot bakterien. FoU-arbeidet med denne vaksinen representerte et gjennombrudd både på grunn av den umiddelbare praktiske anvendelsen, og fordi det tidligere var en gjengs oppfatning i mange forskningsmiljø at fisk ikke kunne produsere virkningsfulle antistoffer mot bakterier. 

I begynnelsen av 1980-årene ble matfiskanleggene for laks utsatt for en ny, alvorlig og ukjent dødelighet. Den ble først påvist i 1977 på anlegg i Finnmark og på Hitra. Dødeligheten ble i første omgang kalt Hitra-syken (HS), og den ble etter hvert registrert langs hele kysten. HS førte til massedød i anleggene, og behandling med antibiotika var lite effektivt.

Forskningsinstitusjonene hadde på den tiden få eller ingen midler til å finne opphavet til sykdomsutbruddene. Det var liten eller ingen kontakt mellom institusjonene, snarere et sterkt motsetningsforhold som følge av dragkampen mellom fiskeri og landbruk om forvaltningen og dermed ansvaret for næringens utvikling.

Styrene for Norske Fiskeoppdretteres Forening og Fiskeoppdretternes Salgslag A/L (FOS) foreslo i 1982 å styrke sykdomsforskningen innen oppdrettet med to millioner kroner pr. år i en periode over tre år. De to første millionene ble bevilget på årsmøtet til FOS i 1983. Det var første gang et fiskesalgslag bevilget midler til oppgaver som en tidligere anså som en statlig oppgave. Det ble besluttet å henvende seg til Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) for organisering av et forskningsprogram. Senere ble også Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd (NLVF) involvert. Resultatet ble forskningsprogrammet Frisk Fisk.

Etter ønske fra organisasjonene skulle midlene brukes til å støtte prosjekter innen sykdomsbekjempelse eller sykdomsrelaterte problemer, og prosjektene skulle koordineres. Næringen la stor vekt på at midlene skulle stimulere til samarbeid mellom institusjoner som arbeidet innen fiskehelse. Oppdrettsnæringen ville kanalisere midlene gjennom forskningsrådene. Tildeling av midler, ansettelser og rapporteringer skulle følge rådenes prosedyrer.

Frisk Fisk ble ledet av en programgruppe med representanter fra næringen, forskningsrådene NFFR og NLVF, og de prosjektansvarlige.

I de første årene gikk en med stor energi inn for å løse de alvorlige problemene forårsaket av HS. Programdeltakerne hadde fra første stund delt seg i to grupperinger; en som hevdet at sykdommen skyldtes et patogen, en bakterie som ennå ikke var identifisert, og en annen gruppering som hevdet at årsaken var å finne i miljøet. Det siste kunne skyldes mangel på viktige næringsemner, stress eller forurensning av anleggene.

Forskningsinstitusjonene var i starten ikke innstilt på å koordinere prosjektene eller drive samarbeid på felles materiale. Programmet gav imidlertid mulighet til utveksling av teorier og resultater gjennom møter i programgruppen og på årsmøtene for Frisk Fisk. På årsmøtene deltok også forskere og andre interesserte som ikke hadde direkte økonomisk støtte gjennom programmet. Selv om enkelte tvilte på tolkningen av utførte forsøk, gav fellesmøtene deltakerne en følelse av å stå sammen om og nå et mål.

Samlet sluttrapport for Frisk Fisk I ble utarbeidet etter at programmet hadde vært i drift i ca fem år. I denne ble det slått fast at det var sammenheng mellom tilstedeværelsen av en bestemt bakterie, kalt Vibrio salmonicida  og utbrudd av HS. Denne bakterien var vel tilpasset lave temperaturer, og sykdommen fikk navnet Kaldtvannsvibriose (KV). En oppsiktsvekkende oppdagelse var at ett bestemt molekylkompleks på bakterien (kalt VS-P1) viste seg å ha helt spesielle egenskaper med hensyn til aktivering av laksens forsvar. Påvisning av VS-P1 kunne benyttes til en rask og sikker diagnosemetode for KV, og en fikk utviklet og testet en vaksine som gav 95% beskyttelse mot utbrudd av denne sykdommen.

Neste skritt i arbeidet var fremstillingen av en brukervaksine for salg. Programgruppen vedtok å gjennomføre et kontrollert vaksineforsøk hos en oppdretter av matfisk basert på forsøksvaksinen APOVAX-HS i 1987. Feltforsøkene dokumenterte og bekreftet tidligere laboratorieforsøk, og vaksinen mot KV hadde vist sin berettigelse.

Etter hvert som forskningsresultatene kom på bordet og ble satt ut i livet, resulterte dette i økt utbytte for hver smolt som ble satt ut. Fra og med 1992-generasjonen av laks skjedde det en kraftig produktivitetsforbedring i næringen, og bruken av antibiotika ble sterkt redusert. I 1994 nyttet næringen i overkant av 7 promille av den mengde antibiotika som ble brukt i 1987 for hver kilo produsert fisk.

Arbeidet i Frisk Fisk ble evaluert ved flere anledninger. I Vitenskapelig evaluering av norsk havbruksforskning fra 1991 heter det: ”In the past aquaculture disease studies in Norway have been notorious for the lack of agreement and cooperation between different groups. It was a pleasure to see that this was now a thing of the past and that collaboration between individual scientists and between institutes was so positive and mutually rewarding.”