Etter eit lite opphald er stafettpinnen no komen til Alan Hutchinson, førsteamanuensis ved Fakultet for Samfunnsvitenskap, Historieseksjonen, Universitetet i Nordland. Hutchinson er medforfatter i bind I og skriv om perioden 1620-1720. I denne smakebiten fortel han om sjøsamanes overgang frå veidedrift til fast busetjing, ein skrittvis prosess som gjekk over lang tid.

Når ble sjøsamene fiskerbønder?

Når ble sjøsamene innlemmet i tørrfiskehandelen som ble drevet over Bergen, og hvilken betydning hadde dette for samenes livstilpasning? Det dreier seg om en overgang fra en veidetilpasning med flere bosteder etter de ulike ressurser som ble utnyttet i ulike årstider, til en fastere bosetting og en tilpasning som inkluderer husdyrhold.

Sjøsamenes næringsliv hadde vært innrettet mot å bruke en stor variasjon av naturens ressurser gjennom året, fra jakten etter rein, oter, rev og fugler om høsten og vinteren, ved fjorden eller til fjells, til jakt på kobbe, småhval og sjøfugl og eggsanking i havgapet på forsommeren. I mellom lå fjorden der husdyrene beitet på gressrike naturenger, og laksen kom opp i elvemunningen om sommeren. Hogst i furuskogen om høsten ga emner til båtbygging gjennom vinteren og våren. På den tida sjøsamene var et veidefolk, flyttet de mellom sesongboplasser, i ulike mønstre i de forskjellige landskapene mellom Finnmark og Helgeland. De holdt gjerne tamrein og etter hvert kunne de også holde husdyr, først småfe og så kyr. Det antas imidlertid at husdyrholdet økte i forbindelse med deltakelse i de kommersielle fiskeriene, og at større husdyrhold krevde fastere bosetting. Betydde dette at de måtte oppgi de andre næringsaktivitetene de hadde drevet?

Overgangen fra veidedrift til fast bosetning skjedde over et langt tidsrom, og skrittvis. I lang tid lot også en to-bosted løsning, sommer og vinter, seg godt gjennomføre med husdyrhold, på lignende vis som norske bønder har hatt sommersetre. Etnologen Knut Kolsrud viste i sitt arbeid for 50 år siden at sjøsamene i Tysfjord og Ofoten brukte setre i fjordbotnene fra faste gårdsbosettinger som var etablert allerede på midten av 1500-tallet. Nyere undersøkelser har påvist andre flyttemønstre. I Altafjorden flyttet for eksempel hele siidaen med flere familier utover fjorden til et sommerbosted på Kvaløya. I Alta skjedde også overgangen til husdyrhold og fastere bosetting trolig i ”storfisktida” på 13- 1400-tallet.

Nyere undersøkelser har også avdekket ulike forløp i forskjellige områder. I Varanger tok samene til med småfehold først i begynnelsen av 1600-tallet og storfehold i midten av århundret. Samtidig var jakt på rein og vilt i nedgang. Ivar Bjørklund beskriver et bofast samfunn i Kvænangen i Nord-Troms på slutten av 1500-tallet, mens Anders Ole Hauglid kartla et veidesamfunn i Malangen i Midt-Troms som ble gradvis fratatt sine sesongboplasser etter hvert som nordmenn flyttet inn i landskapet på slutten av 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet. Den samme flyttingen fratok tysfjordsamene deres setre fra siste del av 1600-tallet. Bjørklunds antagelser har senere blitt bestridt. Med utgangspunkt i svenske kilder og arkeologiske undersøkelser har et flyttemønster i Kvænangen vært kartlagt som fremdeles var rettet mot flere næringsveier ved begynnelsen av 1600-tallet. Disse omfattet fremdeles skreifiske om vinteren, eggsanking om våren, seifiske om sommeren og jakt på villrein om høsten. Den samme type flytting har vært kartlagt i nærliggende Lyngen. Også i den omfattende forskning som har vært foretatt om Karlsøy finnes det belegg for at samene hadde flere boplasser, både de som var bosatt på øyene og som var godt innlemmet i det norske handelssystemet midt på 1500-tallet, og de som var bosatt i fjordene og kanskje ikke var så delaktige i fiskeriene.

Når og hvordan sjøsamene ble fiskerbønder synes å ha variert fra siida til siida, og fjord til fjord. Alf Ragnar Nielssen har vist hvordan de sjøsamiske tilpasninger i Finnmark fremdeles varierte mellom de ulike fjordene på slutten av 1600-tallet. De forskjellige tilpasninger også etter at sjøsamene begynte å delta i de kommersielle fiskeriene, viser kompleksiteten og tilpasningsdyktigheten i de sjøsamiske samfunn. Dette var et fortrinn som kom deres samfunn til gode i de vanskelige årene på 1600-tallet.