Stafettpinnen er komen til Hein Bjartmann Bjerck, professor ved Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim. Bjerck skal bidra til Bind I, der han skal skrive om fiskeri- og kysthistorie i stein- og bronsealder. Her følgjer eit utdrag frå kapittel to, der han i poetiske ordelag reflekterer over korleis den første landkjenninga på det vi i dag kallar Vestlandet kan ha skjedd for over 11000 år sidan.

Koloniseringa av den skandinaviske skjærgårdskysten og tilkomsten av sjøfangsten

 

 

En gang manglet alt dette

Nesten hvor enn du måtte ferdes møter du mennesker som haster mellom gjøremål og steder, mellom bil og bolig, i arbeid og lek. På alle kanter er det larm og dur, det bankes og borres, kostes og kakkes, sages og pusses, grunnes og gruses, tankes og tømmes, plantes og lukes. Sjelden finner du tid og sted der du ikke kan høre minst tre motorer samtidig. Du trør sjelden, ja skremmende sjelden, på noe som ikke er laget av mennesker, grusdekke eller asfalt, gulv eller dørk. Og nesten aldri kan du la blikket gli uten å møte bygg og anlegg, hekk eller hage, murer, stakitt, nettinggjerder, ledningsnett og lysmaster, trær som er plantet eller skog som er hugget, utfyllinger eller utsprengte skjæringer. Det er langt, veldig langt, mellom fjorder uten bro eller ferge, oppdrettsanlegg og kai, molo med flytebrygge. Og inn i mellom, overalt, er alt som er etterlatt. Noe er ferskt, ispapir, pastillesker, plastposer og papirreklame, kartongpakninger, sigarettsneiper, uttygget tyggis, epleskrotter og flatklemte ølbokser. Mye er fra mennesker som ikke lenger lever, en muret trapp der det ikke lenger er hus, overgrodd innmark som noen en gang har ryddet for fremtiden, varder på nut og sjømerker på skjær, værslitte naust, båtstøer og fortøyningsbolter, grodde stier, murstein, biter av betong, takpanner og steinheller, steinpilarer som en gang var fundament for sjøhus, søkker for garn og snøre, plankebiter, knekte skaft. Og roter du i jord eller fjæresand finnes mer, bøyd og rusten spiker, skår fra flasker, potter og kar, vindusglass, bein fra fordums frikassé, svart jord etter bål og brann, slagg, plommestein, hermetikkbokser, en og annen mynt, kanskje karosseri til en vraket lekebil, eller en tinnsoldat som mangler en fot. Av og til peker tingene enda lenger bakover i tiden, fiskesøkker av kleber, båtnagler, hestesko, krittpiper, alt tygget av tidens tann, en ufattelighet av ting som fortapes bak glemselens dunkle horisont, fra en fortid der nesten bare steinredskapene er tilbake.

Alt dette dagligdagse framhever hvor utenkelig det er at landet vårt en gang manglet alt dette og mere. Alt dette menneskeskapte som gjennomsyrer omgivelsene våre, allestedsnærværende i en grad som gjør dem selvsagte på grensen til det usynlige, som lufta vi ikke ser, men aldri klarer oss uten. Gjennom ufattelige tidsrom var her ingen mennesker, og heller ingenting av alt det menneskene trenger for å mestre livet. Ingenting var etterlatt. Ikke en eneste stein var holdt i hånden, aldri var det knekt en kvist, aldri var to pinner lagt i kryss. Aldri hadde barnehender formet en snøball, aldri var en bekk skrittet over av menneskefot, ingen høstnatt var noen gang gjennomboret av flammelys. Aldri var det ryddet et natteleie, ingen hadde gitt et faderlig råd, aldri var det ropt advarsel eller hånsord, aldri var en latter trillet en sommerkveld. Ingenting var snublet i eller tråkket på. Ingen steder var grisgrendte eller sentrale. Det fantes verken høyre eller venstre, ikke fortid, ikke fremtid, bare døgnets, månens, årstidenes og solformørkelsenes rullende rytme – bare dyr som fødtes og levde, fortærte, fortærtes og forgikk. Av og til lynglimt og skrallende torden, stjerneskudd, steinsprang, snøskred, men ellers nesten intet som brøt med naturens evige kretsløp.

Farkost mot ukjent horisont

Men en dag er det noen som runder et nes, en båt, solspeil i våte åreblad som føres opp og frem, ned og tilbake i seige og rytmiske tak, en farkost som føres mot ukjent horisont. Blikk som glir over ukjent land, samler informasjon som redefinerer landskap til fangstplasser, som søker utsiktpunkt og steder med ly, trygge landingsplasser for skjøre farkoster. Mot kvelden samme dag, en vislende, svakt raspende lyd av en skinnbåt som trekkes gjennom tangranda, fotspor i våt strandsand, yre stemmer fra mennesker som er glade for å endelig kunne røre seg på fast grunn, rette rygg og strekke støle bein, våkne blikk som leiter lunt terreng for telt, bål og natteleie. Ikke lenge etter, alle flyndrekasts mor, seks små plask på linje, og første beundrende bifall fra ei lillesøster. Og senere samme stille kveld, den første blågrå stripe av røyk langs isskurte svaberg, lokkende duft fra et bål der det tilberedes måltid. I bålvarmen døser menneskene mot søvnlandet, sannsynligvis uten kunnskap om at de akkurat denne natten skulle drømme de første drømmene her til lands.

Det er ikke til å komme forbi – de første menneskene var en merkedag for landet mellom bakkar og berg utmed havet, det var starten på noe som vi enda ikke har sett slutten av. Noen mener at denne landkjenningen skjedde et sted langs Vestlandskysten etter en strabasiøs, beint frem heroisk overfart fra det oversvømte landet som i dag er Nordsjøbunnen. I så fall var denne kvelden et storhende for menneskene selv. Men som vi skal se i det følgende av dette kapitlet, er det mer som tyder på at menneskene har kommet langs skjærgårdskysten fra det som i dag er Vest-Sverige. For dem var kryssingen av linjen som mer enn 11000 år senere skulle bli definert som riksgrensen en irrelevant hendelse. For dem det gjaldt var det neppe en dag med store fakter, krans og bukett, ofring av dyr, inskripsjoner i berg med dag og dato. Ingen reiste bauta eller varde ved stranden med det første avtrykk etter barfot i sanden, og ingen tenkte at dette var et lite skritt for en selv, men et stort skritt for alle nordmenn. Men sannsynligvis var det ingen i følget som fant grunn til å fremheve dagen og dette stedet. For dem var forrige landkjenning omtrent som denne, hvor man hadde landet med samme båt, brakt i land de samme tingene, og gått til ro på samme plass i teltet, trygg og hjemmevant. For alle som var med ble sannsynligvis alt som skjedde nettopp denne spesielle dagen etter kort blandet med alle andre hverdager i glemselens evige kvern. De var profesjonelle pionérer, men uten egentlig å vite det selv. Det var livet de levde, det var dette de gjorde, bevege seg med eller mot byttedyr, årstider, vær og vind, noen steder langs velprøvde veier og steder der folk hadde vært før, andre ganger ikke.

Men for oss som lever i dag, 11500 år senere, var det denne dagen det begynte. Båltomta. Rekken av stein som hadde holdt teltet på plass. De etterlatte tingene. Opphopningen av alle menneskespor i jord, merker i marka, minner i museene.