Stafettpinnen er komen til Bjørg Evjen, professor ved Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø. Ho skal skrive om etniske forhold i band 4 av Norges fiskeri- og kysthistorie. I teksten nedanfor diskuterer Evjen kva plass det samiske bør ha i eit bokverk om norsk fiskeri- og kysthistorie, og kva tema som kan drøftast i den samanhengen. Teksten er såleis ikkje eit direkte utdrag frå manus til band 4.

Hvor hører det samiske hjemme i Norges fiskeri- og kysthistorie etter 1970?

Under den siste konferansen til samarbeidsprosjektet Norges fiskeri- og kysthistorie ble blant annet sjøsamenes historie etter andre verdenskrig belyst i et av foredragene. Ett av spørsmålene som ble stilt etter innlegget, var hvorfor etnisitet i det hele tatt var sett som relevant i dette prosjektet, hva hadde sjøsamene å gjøre i et prosjekt om Norges fiskeri- og kysthistorie? Svaret var kort, og gikk ut på at den kysten som det henvises til i navnet på prosjektet, ikke bare bestod av landområder, men også av mennesker som bebodde kysten. I nord var deler av denne befolkningen nettopp sjøsamer.

Her sluttet svaret, og her slutter også den enkle begrunnelsen. Saken er kompleks. At sjøsamene har sin plass når vi snakker om kystbefolkningen er innlysende, det ligger i navnet. Dette er samene som bodde og bor ved sjøen og i fjordene, sagt med andre ord; ved kysten. Fjellsamer, reindriftssamer, markasamer og elvesamer bodde i andre geografiske områder, i fjellet, i marka eller langs elver. Se smakebiten fra Alan Hutchinson for mer informasjon.

Sjøsamer, eller sjøfinner som de også er kalt i eldre kilder og publikasjoner, levde av sjøen og av et småbruk, der forholdene lå til rette for det. De var en del av fiskerbondehusholdet, en type husholdsøkonomi som det i økende grad ble satt fokus på i nordnorsk lokalhistorieforskning etter ca. 1970. På den tiden representerte fiskerbonden en nyvinning i styrkingen av den nordnorske identiteten. Så kom kvinneperspektivet, fiskerbonden bestod av en mann, en fisker i bukse, og en kvinne, en bonde i skjørt. Ikke før utpå 1990-tallet ble i tillegg fiskerbondens etnisitet trukket fram. Det hadde nær sammenheng med en generell etnopolitisk og etnokulturell revitalisering. I tiårene etter 1970 ble det mer synlig enn før, i hvert fall sett utenfra, at kystbefolkninga i nord levde av sjøen og småbruket, både mann og kvinne la sitt arbeid inn i husholdet, og mange hadde samiske aner, sjøsamiske sådanne.

Dette siste gjaldt på langt nær hele kyst- og fjordbefolkningen. Lenge var det etniske skillet uten betydning når det gjaldt fiske. Om man var sjøsame eller ikke kunne man ta ut fiskeressursene i fjorden og i de nære havområdene. Men etter at myndighetene stengte fiskeriallmenningen i 1989, og senere innførte fiskekvoter i kystfisket, tok saken en ny vending. De nye fiskekvotene skulle regnes ut og settes i forhold til fangsten for de siste tre årene, 1986-88. I Finnmark hadde det vært nærmest svart hav i denne perioden, hovedsakelig på grunn av selinvasjon. De lokale kvotene ble følgelig minimale for hele fjordbefolkninga. Tross interesseorganisasjoner og foreninger stod de lokale fiskerne uten makt til å endre på forholdene. Dette er godt dokumentert i nyere forskningsprosjekter, fjordfiskerne opplevde at de var uten muligheter til å leve av det lokale fisket.

På det politiske området ble det i de samme årene tatt avgjørende bestemmelser som var av stor relevans for de sjøsamiske fiskerne. I 1989 ble det norske Sametinget etablert. I 1990 skrev dessuten Norge, som det første land i verden, under på en internasjonal konvensjon i FN, ILO 169 konvensjonen, der landets myndigheter vedgikk at de hadde en urbefolkning innenfor sine statsgrenser, og at denne befolkning hadde egne rettigheter, bl.a. til å videreføre sitt tradisjonelle levesett. For sjøsamene var det tradisjonelle levesettet nært knyttet opp til fiske i fjorder og de nære havområdene. Dermed dukket spørsmålet om samenes rettigheter til fiske i sjøen opp. Måtte sjøsamene følge det norske kvotesystemet, eller hadde de rett til fiske i kraft av sin urfolksstatus? Men verken eget Sameting eller norsk velvillighet i FN-sammenhenger var tilstrekkelig. De sjøsamiske fiskerne fikk ikke gå utenom de generelle norske tiltakene.

En videre drøfting kan ta flere løp, ett ut fra de politiske innspillene som ble gjort i et forsøk på å nå fram. Her kan nevnes de mange henvendelsene som ble gjort til myndighetene og i media for å sikre sjøsamene en mulighet til å opprettholde sitt tradisjonelle fiske. Fra myndighetenes side ble det i perioden etter 1990 nedsatt flere utvalg for å se nærmere på saken. Kun et par skal nevnes her. Et utvalg nedsatt av regjeringen og ledet av Carsten Smith leverte i 1990 en rapport som med henvisning til både nasjonal og internasjonal lov, konkluderte med at den norske stat hadde forpliktet seg til å verne om sjøsamisk kultur og levesett. Rapporten ble ikke tatt til følge. I 2008 kom Kystfiskeutvalget med sin utredning (NOU 2008:5), og her ble det lagt opp til en styrking av sjøsamenes historiske rettigheter til fiske. Innstillingen fra regjeringen i 2012 ga ikke åpning for at sjøsamiske fiskere hadde slike rettigheter. Innstillingen har vært mye diskutert. Det vil i denne sammenheng føre for langt å trekke fram diskusjonen.

De lokale fiskerne satt ikke rolig og ventet på at andre skulle ordne opp for dem. I 2005 ble den sjøsamiske foreningen Bivdi etablert i Porsanger. Tre år senere kom Fjordfiskerne forening med utgangspunkt i Stjernøya. I diskusjonene rundt disse forholdene, er rettighetene både nevnt for lokale fiskere som for sjøsamiske fiskere. Det henger sammen med, som nevnt over, en historisk uklar grense mellom den samiske og den ikke-samiske befolkningen i kystområdene i nord.