Desember er her, og stafettpinnen er i hendene til Petter Holm, professor ved Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. Holm har ansvar for den siste delen av band 4 i Norges fiskeri- og kysthistorie. I denne smakebiten tygg han litt pÃ¥ kysttorsken – og korleis reguleringa av denne ressursen kom til Ã¥ endre bÃ¥de fisken og kystkulturen.

Kysttorsk – fra følgesvenn til truet art

Høsten 2003 anbefalte havforskerne stans i all fangst av norsk kysttorsk. Bakgrunnen for rådet var en klar nedadgående trend i bestanden de 10 siste år. Kysttorsken var truet og trengte vern! Rådet ble ikke fulgt. Faren for overbeskatning gjorde likevel et visst inntrykk. Kvoten for 2004 ble satt til 20 tusen tonn, halvparten av det den hadde vært året før.

Kysttorsken er stasjonær og holder seg langs kysten og i fjordene hele året. Nordøst-arktisk torsk vandrer ut i Barentshavet for å beite, men vender tilbake til kysten for å gyte på vårvinteren. Mens de to bestandene dermed oppholder seg på forskjellige steder i deler av året, opptrer de sammen i den viktigste fangstsesongen, med Lofotfisket som det tradisjonelle høydepunkt. I praksis er det da vanskelig å unngå å få kysttorsk selv om det er skrei som er målet. For å følge rådet fra havforskerne om nullfangst av kysttorsk måtte derfor store deler av kystflåtens torskefiske ha vært stanset. Siden torskefisket utgjør en bærebjelke i mange kystsamfunn, var det ikke enkelt å finne gode løsninger. I tillegg til avveiningen mellom umiddelbare behov og framtidige muligheter – et klassisk dilemma når bestander er truet og harde reguleringer må til – var spørsmålet om vern av kysttorsken ekstra ømtålig fordi det berører sentrale konfliktlinjer i norsk fiskeripolitikk. På grunn av forskjell i utbredelsesmønsteret mellom kysttorsk og nordøst-arktisk torsk, ville strenge vernetiltak for kysttorsk ikke berøre alle deler av fiskeflåten på samme måte. Mens kystfiskerne ville bli rammet hardt og direkte, med små muligheter til å finne alternativer, ville havfiskeflåten slippe lettere unna. Når kysttorsken kom på reguleringsbordet, kunne det lett vekke til live gamle stridigheter, mellom nord og sør, liten og stor, kyst og hav.

Ved inngangen til det nye årtusen ble kysttorsken dermed gjenstand for offentlige oppmerksomhet og strid på en uvant måte. Selv om den hører til kystens velkjente inventar, har dens plass vært smålåten og tilbaketrukket, i hvert fall hvis vi sammenlikner med dens høyt skattede slektning, skreien. Kysttorsken har alltid vært kystfolkets uanselige følgesvenn, en traust kilde til kokfisk i det daglige. Der skreien, den frimodige æresgjest som kunne bringe velstand eller nød, har blitt behørig feiret og anerkjent som samfunnsbærer, har kysttorsken arbeidet i det stille og blitt tatt for gitt. Når kysttorsken nå, med havforskerne som sannhetsvitne, kom ut av skyggen og ble gjort til gjenstand for vernetiltak, innebar det en utfordring til etablerte sannheter om hvor trusselen om overbeskatning av fiskebestandene kom fra. En sentral linje i den offentlige debatten om fisken og bærekraftig forvaltning i Norge har vært kampen om moderne teknologi og driftsmåter. Kystfiskerne har alltid hevdet at den viktigste faren for overbeskatning kommer fra den kapitalintensive og industrielt organiserte flåten. Kystflåtens beskatning, med stor grad av passive redskaper, har vært betraktet som grunnleggende bærekraftig, med iboende mekanismer som forhindret overbeskatning. Advarselen om at bestanden av kysttorsk var truet kom derfor som en sterk utfordring til dette synspunktet. Selv om årsakene til at kysttorsken viste en klar nedadgående trend ikke var klarlagte, og ingen la ensidig ansvar på kystfisket, ville reguleringstiltakene ramme kystflåten hardt og direkte. Kysttorsken trengte beskyttelse mot kystfiskerne. Trålerne var uten skyld og ville ikke bli berørt.

Også kystfiskerne har etter hvert blitt godt vant til kvoter, reguleringer og andre forvaltningstiltak. Den åpne fiskeriallmenningen, med adgang for hvem som helst til å delta i kommersielt fiske, er for lengst avviklet. I dette bildet, der omfattende reguleringer av ressursuttaket gradvis hadde blitt akseptert som en nødvendig del av fiskernes hverdag, representerte vernetiltakene for kysttorsk likevel noe nytt.

Dels gjelder dette hvilke deler av de marine planter og dyr som kommer i betrakting som mulige forvaltningsgjenstander. Det er åpenbart for de fleste at de tradisjonelt viktige fiskeslagene som sild, torsk, hyse og laks kan og bør forvaltes. Men hva med alle de andre kreaturer i havet, som leppefisk, sjøpølser, raudåte og sukkertare? En av grunnene til at spørsmålet om vern av kysttorsk skapte debatt var at det varslet om en utvidelse av grensene for hva som er forvaltningens ansvarsområde, fra å være begrenset til de store og tradisjonelt viktige bestander til å omfatte hele spekteret av marine arter.

Dels gjelder det hvilke hensyn som kan ligge til grunn for forvaltningsinngrep. En av de sentrale begrunnelsene for det nye havrettsregimet har vært å skape bedre rammer for å løse problemet med overfiske. Selv om fiskerne ofte har vært skeptiske til reguleringer, er det i bunn og grunn hensynet til fiskernes interesser som ligger bak, i hvert fall i et langsiktig perspektiv. Ut fra et slikt hensyn er det først og fremst de kommersielt viktige bestandene som er aktuelle for forvaltningstiltak. Utvidelsen av forvaltningsansvaret til å omfatte flere arter og bestander har også sammenheng med en anerkjennelse av andre hensyn enn verdien av framtidig fangst som grunnlag for reguleringsinngrep. En viktig side ved dette er hensynet til biologisk mangfold, slik at forvaltningsmyndighetene får ansvar for å beskytte truede arter uavhengig av om det er knyttet fangstinteresser til dem eller ikke. Når rådet om strenge vernetiltak for kysttorsk skapte uro blant fiskerne hadde det også sammenheng med dette. Hvor sterke begrensninger i fiske kan komme på tale av hensyn til en mindre komponent av torskeressursen?

Spørsmålet om vernetiltak for kysttorsken reiste på denne måten et helt sett av nye problemstillinger med sterke konsekvenser for det vi kan kalle kysten som økopolitisk landskap. Fra gammelt av har havet og dets ressurser blitt verdsatt, fått mening og kulturell betydning ved at folk på kysten har tatt dem i bruk. Fiskeriallmenning kan i denne sammenhengen betraktes som et kulturverksted, eid og brukt av kystens egne. Den endringsprosess som man kan skimte konturene av i historien om kysttorsken innebærer at den direkte forbindelse brytes. I økende grad er betingelsen for at fiskeressursene skal bli tilgjengelige for fangst at de på forhånd er bearbeidet og kultivert, ved at bestanden er målt og estimert, autorisert som bærekraftig utnyttet, kvotebelagt og regulert. Selv om det fortsatt skapes kultur og meninger i båten, skjer dette i sammenheng med og overskygget av det som foregår andre steder: I havforskningsrådet, og internasjonale kvoteforhandlinger og reguleringsmøtene; i finansmarkeder og ved kjøp og salg av kvoter; i internasjonale supermarkedkjeder og miljømerkeordninger. Om denne utviklinga skal betraktes som et framskritt og forbedring, eller om det er en historie om tap av mening og fremmedgjøring, vil variere med ståsted og verdisyn. At det representerer en fundamental endring av kystkulturen er det derimot liten tvil om.