Transportrevolusjonen på kysten

For folk langs kysten var havet i århundrer både vært den viktigste åkeren og den viktigste ferdselsåra. Gjennom generasjoner var leia langs kysten Norges riksveg nr. 1, den bandt landet sammen fra nord til sør og fra øst til vest. Ferdselen over havet var også den viktigste i kontakten med omverden, mot Europa og resten av verden. Like mye som havet skilte, like mye bandt det sammen.

Dampskip og seinere motorskip hadde på 1800-tallet ført til raskere og tryggere sjøtransport. Like viktig var det at motoriseringa hadde ført til at båttrafikken var blitt forutsigbar og nærmest gjort uavhengig av vind, vær og årstider. Det hadde endra fiskeriene og fiskeindustrien, det hadde bidratt til markedsretting og effektivisering av jordbruket og det hadde vært en av forutsetningene for den økte industrialiseringa langs kysten.

På første halvdel av 1900-tallet hadde utbygginga av veg- og jernbanenettet gjort tog og bil viktigere både for person- og godstransporten i Norge. Langs norskekysten var likevel sjøverts samferdsel fremdeles i 1970 den viktigste formen for transport for mange lokalsamfunn. Men det varte ikke lenge før den pågående transportrevolusjonen grunnleggende og fundamentalt endret ferdselsvanene også på kysten. Nye veger, broer og tunneler førte til at folks reisevaner og reisemønster ble lagt om. Der det tidligere var nødvendig å reise med båt, ble det nå mulig å kjøre egen bil hele vegen fram. Gods og varer kunne effektivt fraktes helt fram til mottakeren uten først å måtte lastes ombord i båt. Sikre og jevnlige leveranser førte til at butikkene på en annen måte en tidligere kunne tilby ferskvarer. Det gav folk langs kysten nye muligheter, mange valgte for eksempel å kjøpe melk på butikken i stedet for å fø på egen ku.

Transportrevolusjonen handlet ikke bare om overgangen fra sjøverts til landverts kommunikasjon, det handlet også om kraftig vekst i lufttransporten. Utbygging av flyplassnettverket, først med de større stamflyplassene på 1950- og 1960-tallet og dernest gjennom det finmaskede kortbanenettet i løpet av 1970-tallet, førte til at de fleste hadde en flyplass ikke så langt unna. Også det fikk konsekvenser for folks reisevaner, og på reiser over lengre avstander ble fly nå vanligste transportmiddel. Reiser som tidligere bokstavelig talt hadde tatt et hav av tid ble det nå gjort på noen få timer i luften.

Kyst-Norge ble som følge av transportrevolusjonen integrert i det moderne nasjonale og internasjonale transportnettverket. Der sjøtransport tidligere hadde dominert, tok bil, fly og bane over. Norge ble bundet sammen på en helt ny måte. Det fikk konsekvenser for hvordan folk reiste og hvor de reiste, det endret godstransporten, det endret folks dagligliv og det bidrog til ny organisering av kystsamfunnene.