September er komen, og stafettpinnen har vandra til Bjørn-Petter Finstad, førsteamanuensis ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. Finstad er medforfatter i bind III om perioden 1940-45 om endringene i norsk fiskerinæring under okkupasjonen, og i bind IV om modernisering, industrialisering, avindustrialisering og korporativisme etter 1970. Denne smakebiten er henta frå bind III. Finstad gjev her eit innblikk i korleis den tyske okkupasjonen endra den norske fiskerinæringa, samtidig som han framhevar kontinuiteten til perioden før krigsutbrotet.

Spiskammers for Det tredje riket? Fiskerinæring og kystsamfunn i krig og okkupasjon, 1940-1945

Krigsårene ligger kilt mellom tredvetallets dype krisetilstand og etterkrigstidens oppgangstid i norsk fiskerinærings historie. I de fem årene med okkupasjon og krig ble fiskerisamfunn langs kysten gjenstand for omfattende endringer, særlig på det økonomiske området. Årsakene var flere. Dels førte okkupasjonsmakten en målrettet politikk for å integrere norsk næringsliv i det tyske riket, dels var endringene forårsaket av krigføringen og det massive militære nærværet. Fisk og sild var blant de ressurser som Tyskland var særlig opptatt av å utnytte, både i et kortsiktig forsyningsperspektiv til sivile og militære behov, men også som et ledd i en planlagt framtidig organisering av Europa under tysk ledelse der Norge var tiltenkt rollen som storleverandør av proteinrike produkter fra havet.

Okkupasjonen medførte endringer i selve produksjonsforholdene i næringen, med innføring av ny produksjonsteknologi, nye markedsforhold, tilførsel av utenlandsk kapital og importert arbeidskraft – endringer vi vanligvis forbinder med begrepet globalisering. En viktig del av bakteppet har å gjøre med at Norge som fiskerinasjon er særdeles eksponert for forandringer i markedsforholdene i verden utenfor. I 1939 gikk omtrent 90 prosent av alle norske fiskeprodukter ut av landet. Men etter april 1940 ble kontrollen med utførselen av fisk prisgitt okkupasjonsmakten.

Parallelt med at Tyskland forsøkte å få kontroll over størst mulig andel av fangstene, økte etterspørselen etter sild og fisk også i norske husholdninger. Krigens hverdagsliv var preget av knapphet på fødevarer, særlig i byene. I tillegg til å sørge for den norske befolkningen på omtrent tre millioner innbyggere, skulle landets matproduksjon nå bidra til å dekke tyske proteinbehov, både til dem som var stasjonert i Norge og til sivilbefolkningen hjemme i Tyskland. På det meste var det omtrent 400.000 tyskere på norsk jord, fordelt på hæren, marinen, luftforsvaret og øvrig personell. Okkupasjonstiden ble således en dragkamp om fordeling av fisk mellom norske forsyningsmyndigheter på den ene siden, og tyske militære og sivile interesser på den andre.

Da krigen brøt ut i 1940 eksisterte det nesten ikke kjøle- og fryseteknologi innenfor norsk fiskerinæring, til tross for statlige tiltak på 1930-tallet for å stimulere utbyggingen av fryserier. Det ble i stedet okkupasjonsårene som ble gjennombruddsperioden for industriell frossenfiskproduksjon i Norge, med etablering av fire tyske filetfabrikker. Den første ble oppført i Trondheim. Deretter ble det etablert filetfabrikker i Bodø, på Melbu og i Hammerfest. Arbeidskraften ved fabrikkene i Bodø og Hammerfest bestod i hovedsak av tvangsutskrevne arbeidere fra tyskokkuperte områder i Øst-Europa, mens ved de to øvrige fabrikkene var det nordmenn som jobbet.

Råstoffet til de nye filetfabrikkene kom fra den norske kystflåten. Tyskerne etablerte et nettverk av fraktefartøyer ved navn Fischeinkaufgemeinschaft Norwegen, som sørget for distribusjon av iset fisk fra de lokale fiskekjøperne og inn til fabrikkene. Fartøyene var som regel større fiskeskøyter som enten ble rekvirert eller som gikk frivillig i fraktvirksomhet.

En av de viktigste økonomiske endringene i krigsårene var at fiskeprisene steg kraftig. De økte inntektene brukte fiskeribefolkningen til gjeldsnedbetaling. Skal vi vurdere endringene i fiskerinæringen i et lengre perspektiv, er konklusjonen at de strukturelle hovedtrekkene fra mellomkrigsårene ble styrket gjennom krigsårene. I sildesektoren på Vestlandet fortsatte utviklingen i retning av større snurperederier, mens i torskesektoren i Nord-Norge ble småskalatilpasningen med små og mellomstore kystfartøyer konsolidert.