Stafettpinnen er komen til Marion Fjelde Larsen, avdelingsdirektør ved Lofotr Vikingmuseum og medforfattar i band I av Norges fiskeri- og kysthistorie. I dette utdraget skriv ho om den tidlege fiskeriutviklinga på dei nordlege britiske øyane, basert på arkeologiske undersøkingar. Nye funn frå Shetland og Orknøyane gjer at forskarane nyleg har revidert biletet av når dette fisket blei intensivert.

Tidlig salgsfiske fra de nordlige britiske øyene – forløper for den norske tørrfiskeksporten til England?

England regnes som Norges viktigste eksportmarked for tørrfisk fra tidlig middelalder. Det er derfor spesielt interessant å se på fiskeriutviklingen i britiske nærområder forut for den perioden vi har skriftlig dokumentasjon fra.

Det er rimelig å anta at vikingene som bosatte seg utenfor Skandinavia, videreførte utnyttelsesstrategien sin på de nye plassene, samtidig som de tilpasset seg det nye natur- og kulturgrunnlaget. Rundt år 800 hadde vikinger etablert nye bosetninger på britiske og irske øyer. Kan vikingenes bosetninger, spesielt på øyene i nord, ha fått konsekvenser for den marine ressursutnyttelsen og handelen med marine produkter?

Utnytting av naturressurser er som regel sesongbetont. For å sikre en jevn matforsyning, har det derfor alltid vært behov for å konservere de matvarene man ønsket å bygge opp et forråd av. Tørking av fisk var en metode som trolig ble brukt over hele verden, men klimaforholdene avgjorde hvor stor fisk man kunne tørke og hvor arbeidskrevende prosessen ble. Den mest effektive prosessen kjenner vi fra tørrfiskproduksjonen i Lofoten. Samtidig med at skrei fra Barentshavet invaderte Vestfjorden og gikk helt opp i fjæresteinene tidlig på vårparten, var klimaet ideelt for å tørke stor, rund fisk. Man behøvde bare å fjerne hode og innvoller, før man hengte hel fisk ute på hjell. I den første, mest kritiske fasen av tørkeprosessen, måtte det helst ikke bli langvarig frost, og det måtte heller ikke bli så varmt at fluene fikk lagt egg i fisken. Dersom man ville tørke stor skrei senere på året eller lenger sør, der klimaet var varmere, måtte man gjerne lage råskjær for å øke tørkeflaten. Råskjær er fisk som er delt opp til halesporden før den henges, sånn at den første tørkefasen går fortere. Selv på varmere breddegrader kunne det i de strengeste vintermånedene ha vært mulig å tørke relativt stor fisk av flere slag, uten altfor arbeidskrevende tilrettelegging.

Hvordan identifiserer man handel med tørrfisk i det arkeologiske materialet? Tørrfisk i seg selv lar seg ikke identifisere, men vi forutsetter at fisk det ble handlet med, må ha vært konservert før transport. Dermed blir fiskebeinsfunn av arter som ikke levde i nærområdet, ofte tolket som bevis for tørrfiskimport. Naturlig nok ville lokal fangst som var konsumert på stedet, ha etterlatt fiskebein av alle slag – både hodebein etter slaktingen og ryggvirvler fra matavfallet. Der hvor man produserte tørrfisk for salg, ville mye av fisken ha blitt transportert ut av området, mens slakteavfallet ville ha blitt igjen på produksjonsstedet. Arkeologenes kriterium for å identifisere et produksjonssted, er at andelen av ryggvirvler er sterkt underrepresentert, sammenlignet med andelen av hodebein. Hos importøren av tørrfisk vil arkeologene finne en tydelig overvekt av ryggvirvler.

Tidligere antok man at britisk fiske gjennom det meste av jernalderen var en del av den varierte økonomien – en småskala-virksomhet for å supplere dietten, og at intensiveringen i fiskeriene fra de nordlige øyene skjedde som følge av at den norrøne bosetningen ble konsolidert der. Nye funn fra Shetland og Orknøyene gjør at forskere i dag tegner et noe annerledes bilde av situasjonen: Bein av ungsei dominerte materialet fram mot vikingtid, men allerede før etableringen av den norrøne bosetningen, ser man en endring i materialet mot dypvannsfangst av større fisk og flere slag.

Rebecca A. Nicholson skisserer følgende forklaringsmodell: Stor overproduksjon av et fåtall produkter var typisk for fastboende, hierarkiske grupper. Det ble etablert matlager som var kontrollert av eliten, og som gjorde gruppene mindre sårbare for uår og sesongmessige variasjoner i matproduksjonen. Hadde man et stort lager av holdbare varer som korn og tørket fisk, kunne deler av lageret inngå i handelstransaksjoner. Distribuert på en fornuftig måte, ville matvarene gi både lojalitet innad i regionen og et overskudd fra handelsvirksomhet. Begge deler var viktige faktorer for elitens opprettholdelse av makten.

Fiskebeinsfunn fra Old Scatness på Shetland kan tyde på at det utviklet seg et dypvannsfiske etter torsk, sei og lange allerede før vikingtid. Underrepresentasjon av ryggvirvler fra relativt stor fisk tolkes som bevis for handel med tørrfisk. Nicholson mener funnene representerer spesialisering innenfor en allerede etablert strategi, der produksjon utover det lokalsamfunnet hadde behov for var viktig for elitens opprettholdelse av makt. Økt spesialisering og kommersialisering i fiskeriene blir oppfattet som en gradvis og intern utvikling. Det startet med overproduksjon av kystfanget ungsei for å lage et lagerprodukt, og utviklet seg videre mot større grad av dypvannsfisk. Fra vikingenes etablering og utover tidlig middelalder, gjennom det britene kaller den norrøne perioden, regner man med en teknologisk utvikling av båter og fiskeredskaper som muliggjorde fiske langt fra land etter torsk og lange utenfor Orknøyene og Shetland.

Undersøkelser fra Hebridene viser en lignende utvikling. Marine ressurser ble utnyttet fra tidenes morgen. Skalldyr, skjell, sel, sjøfugl og egg utgjorde en del av dietten. Det er funnet få spor etter ferskvannsfisk, men de marine fiskeslagene fikk stadig større betydning. Fram mot den norrøne perioden dominerte ungsei og andre slag som kunne fanges nær land, fra små båter, med håndsnøre eller garn. I den norrøne perioden er det klare bevis for intensivering i utnyttelsen av ressursene, både når det gjelder jordbruk og fiskeri. Alkalisk jordsmonn på Ytre Hebridene har ført til relativt gode bevaringsforhold for bein, og resultatene viser at andelen av bein fra husdyr øker i norrøn periode, mens bein fra ville dyr opptrer i mindre mengder enn tidligere. Fisk ble en stadig viktigere ressurs. Det var torskefamilien som ble sterkest utnyttet, men også sild ble viktig. Bein fra hval viser en økning i de representerte artene, og funnene kan være et resultat av fangst, men kan også skyldes hval som har strandet. Overvekt av stor torsk, funn av store hvalarter og mye sild, antakelig fanget med drivgarn, gjør at man tenker seg en mer effektiv ressursutnyttelse av havområder lenger fra land enn tidligere. Når man sammenligner med andre funn i Skottland, viser den norrøne perioden endringer som tyder på en regional spesialisering innenfor fiskeriene på de nordlige øyene. På Hebridene er det også mulig å spore spesialisering på lokalitetsnivå av et omfang som tyder på at produksjonen var ledd i en markedsorientert strategi.